Prinsesse vs gangster








Lurer på hvordan hun kommer til å bli når hun blir eldre... Kommer det til å være rosa, brunkrem og fine sko som gjelder - eller kommer det til å være baggy klær, håret til alle kanter og skatesko? Eller kanskje hun blir punker? Hvem vet, men spennende blir det ihvertfall. 

Hun vokser så fort, og om bare 16 dager, blir hun hele ETT år! Når jeg gikk gravid, så gikk tiden like sakte som en snegle, men etter hun ble født har den bare flydd forbi som en orkan. Det siste året har vært utrolig minnerikt, lærerikt, slitsomt, fantastisk og ikke minst utfordrende. Jeg har lært utrolig mye om meg selv, ikke minst. Og de neste årene kommer nok ikke til å være mindre lærerike, skal jeg tro alle som har blitt foreldre før meg. Nye ting skjer hele tiden, og det er utrolig morsomt å være en del av det!

 

#mammablogg #mamma #år #gravid #barn #baby #prinsesse #gangster

Hvorfor skjulte du magen?


18 år og en måned, og testen lyser positivt imot meg. SHIT. 

Jeg hadde akkurat fylt 18, bodde hjemmefra sammen med samboeren min som jeg da hadde vært sammen med i snart 5 år, gikk på skole og levde livet. Siden jeg hadde bodd hjemmefra nesten ett år allerede, så var jeg ikke akkurat så festlysten lenger, da man godt kan si at jeg hadde festet fra ganske mye på den tiden. Ikke unormalt mye festing, men nok til at jeg hadde gått rimelig lei. Det skal forøvrig ikke så mye til, jeg blir fort lei av å være fyllesyk... Anyways. Nettopp fylt 18, nettopp fått billappen, planene for sommerferien var mange og jeg gledet meg masse. Så tok alt en ganske brå vendig.

Dagen før sommerferien skulle starte begynte jeg å ane ugler i mosen, og jeg valgte å ta en graviditetstest bare for å utelukke at jeg var gravid. Vell, det gikk ikke helt som planlagt. Testen ble tatt, og det tok ikke et halvt minutt en gang før det lyste to streker mot meg - oisann, se her ja... Joda, egentlig ikke så veldig emosjonell akkurat der og da, verken veldig glad, eller veldig lei meg. Ganske likegyldig egentlig, men kom frelativt fort fram til at; Jaja, skal jo ha barn om et par år uansett sikkert, så hvorfor ikke bare ta det nå? Da er jeg jo ferdig med det liksom. Gikk ut av badet, viste testen til Arild som satt å gamet et eller annet, og sa "du skal bli pappa." - "OK" fikk jeg tilbake. Så var det avgjort, her skulle det bli baby!

(googlebilde)

Vi valgte å vente noen uker med å fortelle det til foreldrene våre, jeg ville ikke, fordi jeg rett og slett skammet meg. Jeg var redd for hvordan de kom til å reagere, og for at de kom til å bli skuffet over meg. Ikke det at de egentlig hadde noe de skulle ha sagt, da mamma selv fikk meg som 19 åring, men frykten satt ganske dypt. Ukene gikk, og jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle fortelle det til mamma, samtidig som jeg bare ble dårligere og dårligere med kvalme. Mamma hadde nettopp kjøpt seg hest også, noe som passet meg veldig dårlig da jeg egentlig ikke orket lukten av hest de første ukene i svangerskapet. Heldigvis stod den på beitet, så ble bare til at jeg var oppe å kikket en gang iløpet av ukene før jeg sa noe til mamma, så da fikk hun ingen mistanker. Dette var jo også midt i sommerferien, og vi skulle på camping sammen med Arilds familie som vanlig, så vi hadde liksom en tidsfrist å holde oss til, innen campingturen så måtte vi ha sagt det. 

Vel, som den pingla jeg er, sendte jeg en melding til mamma. Jeg turte rett og slett ikke annet, og pulsen min raste bare med tanken på at hun kom til å ringe meg opp. Hun ringte meg ca. en halv time etter meldingen var sendt, og da hadde hun allerede ringt halve familien og fortalt den store nyheten, GREAT. Tusen takk mamma, dette gjorde jo angsten for å skuffe familien så mye lettere ;-) Heldigvis gikk det veldig greit, og alle var glade og fornøyde. Det var hvertfall det de ga uttrykk for, men inni hodet mitt så var det noe helt annet som foregikk. Jeg var nå offisielt blitt familien sorte får, og jeg måtte for all del ikke finne på å være stolt over dette, eller glede meg, på noen måte. Vel, som tenkt, så gjort. 

Helt ubegrunnet egentlig, begynte jeg å skamme meg over at jeg hadde vært så teit, og greid å bli gravid i en alder av 18 år. Jeg skammet meg ovenfor fremmede, familien og venner - og på hvilken måte skammet jeg meg? Jeg skjulte magen. Her snakker vi ikke de første ukene den begynte å synes, men jeg skjulte den så godt det lot seg gjøre helt fram til den var borte igjen. Den eneste personen jeg følte meg vel rundt, uten store, løssittende klær - var Arild. Han var den eneste som iløpet av hele svangerskapet mitt fikk lov til å ta på magen min, se meg i en singlett, eller i det hele tatt påpeke at det var en mage der, uten at jeg freaket ut. 

Jeg ble sur inni meg hver gang jeg merket at noen så på magen min, og jeg hadde lyst til å rope til de at de skulle dra til helvette og slutte å bry seg om min kropp. Jeg freste hvis noen som sto meg nær påpekte noe med den. Jeg var rett og slett gått inn i en konstant skammekrok, og ble forbanna hvis noen påpekte hvorfor jeg sto der. Alt bare fordi jeg selv hadde fått for meg at hele familien min bare var overfladisk glade på mine vegne, og egentlig tenkte at jeg var en tulling som burde visst bedre. For det var jo ikke meg å gjøre sånne dumme umodne valg? Jeg skulle jo være mer voksen og reflektert enn som så, og burde jo skjønt at å få et barn når man er 18 år, ikke er ideelt i det hele tatt!

Jeg gledet meg faktisk ikke en eneste dag, over at jeg var gravid. Jeg skjulte skammen mye, med å shoppe mye ting og tang til Lykke. Lage barnerom for henne, skrive blogg, rett og slett prøvde å virke som en normal gravid person. Men hver gang noen spurte meg om jeg ikke gledet meg til hun kom, så svarte jeg bare at "Joda, blir sikkert bra det. Gleder meg ihvertfall til å være ferdig med graviditeten." Jeg hadde ikke egentlig tenkt over hva som skulle skje, jeg hadde forberedt meg materielt, men mentalt var jeg kun fokusert på å bli kvitt gravidmagen og plagene som fulgte med. Alle andre gledet seg over at det skulle komme en baby, mens jeg ikke en gang hadde tenkt over at det var det som kom til å komme ut av det. Eller jo, på ultralydene, da tenkte jeg over det i to sekunder og ble glad for det, men når dagen etter ultralyden var her, så var jeg tilbake på samme frekvens - skjul magen, vær glad, prøv å hold kvalmen i sjakk, hold tritt med skolearbeidet. Jeg skulle jo ikke glede meg, jeg skulle ta dette seriøst, og forstå hvor deep shit jeg egentlig hadde satt meg selv i nå. Du er 18 år, gravid, ikke ferdig med skolen engang, du har gjort et dårlig valg. Skam deg.

Det er flaut og si det, men jeg ga til og med streng beskjed til bestevenninen min, som skulle holde babyshower - om at hun IKKE måtte komme med noen sånne måle rundt magen leker, for da gadd jeg ikke å være med. 

Det ble heldigvis bittelitt bedre helt på slutten av svangerskapet, og jeg ble litt mer komfortabel rundt mamma siden jeg tilbragte utrolig mye tid der iløpet av svangerskapet. Men så og si til den dagen jeg fødte, følte jeg en stor skam over hva jeg hadde greid å stelle istand. 

Det er utrolig hvor mye man greier å finne opp i sitt eget hode, og deretter leve etter det som at det er en realitet. Jeg vet jo nå at alle som sa de var glade, faktisk var glade -og at det ikke er noen i familien som ser annerledes på meg bare fordi jeg fikk barn før jeg hadde utdanning. Jeg er heller ikke blitt familiens sorte får. Vi greier oss fint, selvom ting skjedde uventet, og det tror jeg også alle ser. Og jeg blir nesten litt trist på mine egne vegne, når jeg tenker tilbake på alle gangene i svangerskapet jeg følte meg som et dårlig og mislykket menneske.

Jeg var jo fortsatt meg selv, bare med litt større mage og litt andre fremtidsplaner enn det jeg hadde i utgangspunktet - det er synd at jeg ikke så det før i ettertid. 


 #mammablogg #gravid #ung #mage #skam #følelser #livet

Les mer i arkivet » April 2014 » Februar 2014 » Januar 2014


19 år - gift og mamma til lille Lykke Sofie som er født 08.03.2013. Hverdagsblogg med et lite innslag av foto, som er det jeg stort sett bedriver fritiden med!

Bildene i headeren er tatt av Fotograf Georg Aamodt @ http://www.georgaamodt.com/

For kontakt:
Floppy@live.no







hits