Hvorfor skjulte du magen?


18 år og en måned, og testen lyser positivt imot meg. SHIT. 

Jeg hadde akkurat fylt 18, bodde hjemmefra sammen med samboeren min som jeg da hadde vært sammen med i snart 5 år, gikk på skole og levde livet. Siden jeg hadde bodd hjemmefra nesten ett år allerede, så var jeg ikke akkurat så festlysten lenger, da man godt kan si at jeg hadde festet fra ganske mye på den tiden. Ikke unormalt mye festing, men nok til at jeg hadde gått rimelig lei. Det skal forøvrig ikke så mye til, jeg blir fort lei av å være fyllesyk... Anyways. Nettopp fylt 18, nettopp fått billappen, planene for sommerferien var mange og jeg gledet meg masse. Så tok alt en ganske brå vendig.

Dagen før sommerferien skulle starte begynte jeg å ane ugler i mosen, og jeg valgte å ta en graviditetstest bare for å utelukke at jeg var gravid. Vell, det gikk ikke helt som planlagt. Testen ble tatt, og det tok ikke et halvt minutt en gang før det lyste to streker mot meg - oisann, se her ja... Joda, egentlig ikke så veldig emosjonell akkurat der og da, verken veldig glad, eller veldig lei meg. Ganske likegyldig egentlig, men kom frelativt fort fram til at; Jaja, skal jo ha barn om et par år uansett sikkert, så hvorfor ikke bare ta det nå? Da er jeg jo ferdig med det liksom. Gikk ut av badet, viste testen til Arild som satt å gamet et eller annet, og sa "du skal bli pappa." - "OK" fikk jeg tilbake. Så var det avgjort, her skulle det bli baby!

(googlebilde)

Vi valgte å vente noen uker med å fortelle det til foreldrene våre, jeg ville ikke, fordi jeg rett og slett skammet meg. Jeg var redd for hvordan de kom til å reagere, og for at de kom til å bli skuffet over meg. Ikke det at de egentlig hadde noe de skulle ha sagt, da mamma selv fikk meg som 19 åring, men frykten satt ganske dypt. Ukene gikk, og jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle fortelle det til mamma, samtidig som jeg bare ble dårligere og dårligere med kvalme. Mamma hadde nettopp kjøpt seg hest også, noe som passet meg veldig dårlig da jeg egentlig ikke orket lukten av hest de første ukene i svangerskapet. Heldigvis stod den på beitet, så ble bare til at jeg var oppe å kikket en gang iløpet av ukene før jeg sa noe til mamma, så da fikk hun ingen mistanker. Dette var jo også midt i sommerferien, og vi skulle på camping sammen med Arilds familie som vanlig, så vi hadde liksom en tidsfrist å holde oss til, innen campingturen så måtte vi ha sagt det. 

Vel, som den pingla jeg er, sendte jeg en melding til mamma. Jeg turte rett og slett ikke annet, og pulsen min raste bare med tanken på at hun kom til å ringe meg opp. Hun ringte meg ca. en halv time etter meldingen var sendt, og da hadde hun allerede ringt halve familien og fortalt den store nyheten, GREAT. Tusen takk mamma, dette gjorde jo angsten for å skuffe familien så mye lettere ;-) Heldigvis gikk det veldig greit, og alle var glade og fornøyde. Det var hvertfall det de ga uttrykk for, men inni hodet mitt så var det noe helt annet som foregikk. Jeg var nå offisielt blitt familien sorte får, og jeg måtte for all del ikke finne på å være stolt over dette, eller glede meg, på noen måte. Vel, som tenkt, så gjort. 

Helt ubegrunnet egentlig, begynte jeg å skamme meg over at jeg hadde vært så teit, og greid å bli gravid i en alder av 18 år. Jeg skammet meg ovenfor fremmede, familien og venner - og på hvilken måte skammet jeg meg? Jeg skjulte magen. Her snakker vi ikke de første ukene den begynte å synes, men jeg skjulte den så godt det lot seg gjøre helt fram til den var borte igjen. Den eneste personen jeg følte meg vel rundt, uten store, løssittende klær - var Arild. Han var den eneste som iløpet av hele svangerskapet mitt fikk lov til å ta på magen min, se meg i en singlett, eller i det hele tatt påpeke at det var en mage der, uten at jeg freaket ut. 

Jeg ble sur inni meg hver gang jeg merket at noen så på magen min, og jeg hadde lyst til å rope til de at de skulle dra til helvette og slutte å bry seg om min kropp. Jeg freste hvis noen som sto meg nær påpekte noe med den. Jeg var rett og slett gått inn i en konstant skammekrok, og ble forbanna hvis noen påpekte hvorfor jeg sto der. Alt bare fordi jeg selv hadde fått for meg at hele familien min bare var overfladisk glade på mine vegne, og egentlig tenkte at jeg var en tulling som burde visst bedre. For det var jo ikke meg å gjøre sånne dumme umodne valg? Jeg skulle jo være mer voksen og reflektert enn som så, og burde jo skjønt at å få et barn når man er 18 år, ikke er ideelt i det hele tatt!

Jeg gledet meg faktisk ikke en eneste dag, over at jeg var gravid. Jeg skjulte skammen mye, med å shoppe mye ting og tang til Lykke. Lage barnerom for henne, skrive blogg, rett og slett prøvde å virke som en normal gravid person. Men hver gang noen spurte meg om jeg ikke gledet meg til hun kom, så svarte jeg bare at "Joda, blir sikkert bra det. Gleder meg ihvertfall til å være ferdig med graviditeten." Jeg hadde ikke egentlig tenkt over hva som skulle skje, jeg hadde forberedt meg materielt, men mentalt var jeg kun fokusert på å bli kvitt gravidmagen og plagene som fulgte med. Alle andre gledet seg over at det skulle komme en baby, mens jeg ikke en gang hadde tenkt over at det var det som kom til å komme ut av det. Eller jo, på ultralydene, da tenkte jeg over det i to sekunder og ble glad for det, men når dagen etter ultralyden var her, så var jeg tilbake på samme frekvens - skjul magen, vær glad, prøv å hold kvalmen i sjakk, hold tritt med skolearbeidet. Jeg skulle jo ikke glede meg, jeg skulle ta dette seriøst, og forstå hvor deep shit jeg egentlig hadde satt meg selv i nå. Du er 18 år, gravid, ikke ferdig med skolen engang, du har gjort et dårlig valg. Skam deg.

Det er flaut og si det, men jeg ga til og med streng beskjed til bestevenninen min, som skulle holde babyshower - om at hun IKKE måtte komme med noen sånne måle rundt magen leker, for da gadd jeg ikke å være med. 

Det ble heldigvis bittelitt bedre helt på slutten av svangerskapet, og jeg ble litt mer komfortabel rundt mamma siden jeg tilbragte utrolig mye tid der iløpet av svangerskapet. Men så og si til den dagen jeg fødte, følte jeg en stor skam over hva jeg hadde greid å stelle istand. 

Det er utrolig hvor mye man greier å finne opp i sitt eget hode, og deretter leve etter det som at det er en realitet. Jeg vet jo nå at alle som sa de var glade, faktisk var glade -og at det ikke er noen i familien som ser annerledes på meg bare fordi jeg fikk barn før jeg hadde utdanning. Jeg er heller ikke blitt familiens sorte får. Vi greier oss fint, selvom ting skjedde uventet, og det tror jeg også alle ser. Og jeg blir nesten litt trist på mine egne vegne, når jeg tenker tilbake på alle gangene i svangerskapet jeg følte meg som et dårlig og mislykket menneske.

Jeg var jo fortsatt meg selv, bare med litt større mage og litt andre fremtidsplaner enn det jeg hadde i utgangspunktet - det er synd at jeg ikke så det før i ettertid. 


 #mammablogg #gravid #ung #mage #skam #følelser #livet

12 kommentarer

Frida

20.02.2014 kl.07:25

Jeg å ble gravid som 18åring, men jeg ble selfølgelig familiens sorte får. Utdanning å jobb er veldig viktig i min familie, så det var soleklart hva slekta følte, samtidig som de gav uttrykk for noe annet.. Nå er jeg 22år å tobarnsmamma å driter i hva folk syns, men de har vel skjønt at jeg står for valgene mine å ikke bryr meg om andre sine meninger :)
Frida: huff, er kjedelig når det blir sånn :/ utdanning er viktig her og, men heldigvis skygget det ikke over alt annet .. Godt at du gir deg f i hva andre mener, det er jo tross alt ditt liv ;) stå på (y)

Sandra

20.02.2014 kl.09:41

Mistet du mensen når du oppdaget du var gravid?:) jeg tror jeg kan være gravid , har ikke mistet mensen men har rare bevegelser i magen, kan være luft men men har vært litt sånn i et par uker. Skal ta graviditetstest for å sjekke om det kan vær ugler i mosen her også.
Sandra: var fordi mensen var en dag forsinket ja, noe den ellers aldri var ;) Den enkleste måten å finne ut av det, er rett og slett bare å ta en test. Lykke til :)

Charlotte

20.02.2014 kl.14:03

Kjære deg, det du skriver høres utrolig vanskelig ut. Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, jeg var eldre og gledet meg veldig til å fortelle hele verden at jeg var gravid, og var utrooooolig stolt av magen, fra første lille antydning, til høygravid.

Jeg har ikke lest noe annet du har skrevet, da dette innlegget vistes i appen, men jeg håper, og tror, at du har kommet ut av det hele mye lykkeligere enn du var! :)

Stå på!

Kasy & Prinsessa

20.02.2014 kl.14:05

Veldig synd det skal være sånn. Ingen andre skal få diktere hvordan du bør føle - verken glede eller skam. Det skal være greit å føle akkurat sånn som du gjør, uansett. Hvis det fortsatt plager deg, kan det være lurt å lufte det med helsesøster eller noen, sånn at du slipper å bære på tanker som "jeg følte ikke det jeg burde føle" eller lignende.

Rent bortsett fra det vil jeg bare si at en baby er 1000ganger viktigere enn utdannelse! :)
Jeg vil bare sende deg en god klem, jeg <3 Du er knallflink!

♥ Lizbethosnes.com
Charlotte: Takk for fin kommentar! Jeg har absolutt kommet ut av det, og all skammen var borte i det veslefrøken ble født, heldigvis! :)
Kasy & Prinsessa: Det er helt riktig, ingen skal få bestemme over følelsene til folk, det er jeg veldig enig i! Jeg har heldigvis kommet meg utav "skammekroken" min, og innsett at det kun var oppi hodet mitt ting var slik. All skammen ble borte i sekundet vesla ble født, og godt er det!
Lizbeth Osnes: Tusen takk for en god klem, og et godt ord! :D
Huff, så vondt det må være å gå rundt slik.. Jeg skammet meg også veldig i begynnelsen, var livredd for å fortelle det til mamma.. Ventet i ti uker før jeg sendte henne en melding. Hun skjønte ikke først hva jeg snakket om, men i det hun skjønte det var hun snar med å ringe. Da skalv og gråt jeg, følte meg så dum! Men når hun jublet i tlf og hvinte over at hun skulle bli bestemor ble jeg kjempe lettet! Allerede før jeg hadde rukket å legge på, hadde hun kommet med en liste med ting hun hadde samlet på til eventuelle barnebarn og det var veldig koselig:)

Det er godt at du nå ser at du slett ikke er familiens sorte får og at de oppriktig gledet seg over deg, graviditeten og den lille!:)
Maylen: Fikk samme reaksjonen som deg, av både min mor, mormor, pappa osv, men jeg nektet virkelig å tro at de var oppriktige.. Veldig bra at du du tok de på ordet, for de snakker jo gjerne sant når de sier sånt :)
Lykke til videre i graviditeten, og nyt den! :D

Skriv en ny kommentar



19 år - gift og mamma til lille Lykke Sofie som er født 08.03.2013. Hverdagsblogg med et lite innslag av foto, som er det jeg stort sett bedriver fritiden med!

Bildene i headeren er tatt av Fotograf Georg Aamodt @ http://www.georgaamodt.com/

For kontakt:
Floppy@live.no




hits ♡ Design av Tonjemt ♡